Mandat smandat

Kanskje ikke så aktuelt lengre, men likevel:

I den fine boken Lies, and the lying liars who tell them, som Øystein har vært snill nok til å låne meg på permanent basis, skriver Al Franken om hvordan media og andre kommentatorer fremstilte Bushs første valgseier (den andre gangen han ble president, i 2006) som et klart mandat om at det amerikanske folk nå sto bak ham. Vel, han vant valget, det er det ingen tvil om, og derfor ble han også president (denne gangen). Men et klart mandat for politikken hans? Han vant med 5-6 prosent, og store deler av befolkningen støttet følgelig ikke politikken hans.

Det samme skjedde under det franske valget for litt siden. Sarkorskyfjorski vant valget på en 100 % fair måte, og han er landets lovlig valgte president. Men han har ikke et mandat fra det franske folk om å føre landet i en spesiell retning, han har et mandat fra flertallet, et flertall på ca 10 prosentpoeng. Jeg skal ikke legge skjul på min store uenighet med de to presidentene, men det er ikke saken her, saken er at media og eksperter framstiller en knepen seier som total, og setter likhetstegn mellom en president valgt med simpelt flertall og unison støtte for denne presidentens politikk. Likeledes har vi en flertallsregjering i Norge, som fikk et flertall i valget, men det er nesten like mange som er mot regjeringen som for.

Politikk slik den er i USA, og delvis også i alle andre land med "final two" presidentvalg, vil alltid handle om majoriteten mot minoriteten, og forskjellen er ofte minimal. Da er det feil å framstille det på noen annen måte. Ja, det er bare semantikk, men semantikk vinner valg og starter kriger.