Mandat smandat

Kanskje ikke så aktuelt lengre, men likevel:

I den fine boken Lies, and the lying liars who tell them, som Øystein har vært snill nok til å låne meg på permanent basis, skriver Al Franken om hvordan media og andre kommentatorer fremstilte Bushs første valgseier (den andre gangen han ble president, i 2006) som et klart mandat om at det amerikanske folk nå sto bak ham. Vel, han vant valget, det er det ingen tvil om, og derfor ble han også president (denne gangen). Men et klart mandat for politikken hans? Han vant med 5-6 prosent, og store deler av befolkningen støttet følgelig ikke politikken hans.

Det samme skjedde under det franske valget for litt siden. Sarkorskyfjorski vant valget på en 100 % fair måte, og han er landets lovlig valgte president. Men han har ikke et mandat fra det franske folk om å føre landet i en spesiell retning, han har et mandat fra flertallet, et flertall på ca 10 prosentpoeng. Jeg skal ikke legge skjul på min store uenighet med de to presidentene, men det er ikke saken her, saken er at media og eksperter framstiller en knepen seier som total, og setter likhetstegn mellom en president valgt med simpelt flertall og unison støtte for denne presidentens politikk. Likeledes har vi en flertallsregjering i Norge, som fikk et flertall i valget, men det er nesten like mange som er mot regjeringen som for.

Politikk slik den er i USA, og delvis også i alle andre land med "final two" presidentvalg, vil alltid handle om majoriteten mot minoriteten, og forskjellen er ofte minimal. Da er det feil å framstille det på noen annen måte. Ja, det er bare semantikk, men semantikk vinner valg og starter kriger.

Fy, Nokia!

Jeg er ganske så audiofil. Hvis jeg er på bussen, på vei til bussen, i oppvasken, på butikken; hvis jeg gjør noe som ikke krever hørsel eller kommunikasjon MÅ jeg ha musikk. Derfor er jeg automatisk avhengig av iPoden min (som burde spilt ogg, fy Apple!). Men når iPoden enten er glemt eller tom for batteri, bruker jeg mobilen. Den har radio, og jeg har også slengt over noen mp3'er, så det burde jo gå knirkefritt.

Men det gjør ikke det, fordi Nokia har laget den verste kabelkoblingen jeg noen gang har sett! Jeg må nå holde mobilen i hånden for at ikke den drittkoblingen skal flyttes en nanometer og koble ut (derfor tror sikkert noen at jeg går rundt å brifer med en mobil til 1500 kr).
Se på det her: 9 ørsmå, skrale, tynne metalltråder. Hvordan tror idiotene i Finnland at dette skjøre åttitallsproduktet tåler å ligge i lommen din mens du går, bli bøyd og tøyd og generelt herset med? Og ikke prøv å si at det ikke er ment for hard bruk. Det er en mobil, den skal tåle at jeg er mobil med den. Og noen vil kanskje si at "...den skal jo også brukes til å overføre data mellom mobilen og andre duppeditter og Pc'er." Spiller ingen rolle, det er rett og slett ikke godt nok!

Som noen kanskje har sett, så er bildet ovenfor ikke av et headsett, men av et adapter, slik at man skal kunne bruke juicy, gode headsett i stedet for de bedritne pluggene med tynn lyd og øregangvoldtekt-størrelse (nok et fy!). Se så hipt det er! Og gode headsett bruker heldigvis jack-overganger (eller noe lignende), slik at koblingen er stabil. Men det spiller jo ingen rolle, for det fremdeles den bedritne pluggen fra Nokia som er i mobilen! Jeeez!

At det ikke er en folkebevegelse (eller i hvert fall en Facebook-gruppe) for å endre dette forstår jeg ikke.

Fjortiser

På vei hjem fra jobb i dag, gikk jeg mot busstoppet som vanlig. Plutselig kjente jeg en merkelig duftblanding av sitrus, musk og Tommy Hillfinger. Forvirret så jeg meg rundt etter en årsak. Jeg så ingen åpenbare grunner til den direkte ubehagelige lukten, så jeg gikk videre. Jo nærmere jeg kom busstoppet, jo sterkere ble odøren. Da klikket plutselig alt på plass. På busstoppet hang fire klysete ungdommer, nydusjet etter gymmen. De små rakkerne hadde dynket seg så sinnsykt i Dobbel Dusj, hårgøgge og parfyme, at jeg kunne lukte dem mange meter unna! At de var noen små jævler som plystret på alt og alle som passerte forbi, uansett kjønn og alder, og gikk med store, hvite sneakers som var så hvite at det nesten blendet meg, samt enorme hvite tennissokker med buksene stappet nedi hjalp ikke spesielt. Ukens mest provoserende ikke-hendelse. Pull up your pants!

Jeg har alltid irritert meg over fjortiser og førtiser, men etter hvert som jeg blir eldre selv, merker jeg en viss forskyvning. Fjortiser er nå bare sjarmerende dumme, det er de helvetes 16-17åringene som ødelegger dagen min. Og førtisene, spesielt de kvinnelige, med sin gigantomane arroganse og grensesprengende frekkhet og selvopptatthet, de har nå blitt femtiser... Førtiåringer? Det er jo snart meg selv! Tipper denne utviklingen bare vil fortsette, og at jeg som pensjonist vil ha store problemer med å tåle familiefedre under tredve og eldre pensjonister med rullator.

Kom forresten på et par nye, gode grunner for å blogge.

1. Det kan være digg å ha for ettertiden. Leste på en Ubuntu-blogg om en fyr som ble rørt av sin egen naivitet i sine tidligste poster. Og siden jeg ikke er noen kløpper på hverken dagbok eller generell hukommelse, virker dette som en grei ting.
2. Greit for de jeg ikke ser eller snakker med så ofte. Slik kan dere alle få deres Kjetil-fix, bare ved et par museklikk.
3. Trude blir oppgitt, noe som alltid er morsomt.
   

Så var det i gang også

Jeg liker å tro at jeg er en mann med ganske mange og ganske ufravikelige prinsipper. Sannheten er vel at jeg liker å fremstå som en slik mann. Egentlig er jeg like mye en blautfisk som alle andre ( jeg har noen prinsipper som er knallharde (for eksempel er jeg knallhard på rettskriving (her setter jeg meg lagelig til for hugg (jeg mener også at det er bra å bruke paranteser, i motsetning til de som liker tankestreker (jeg ser på deg Trude!))))). Men akkurat som da jeg aldri skulle ha mobiltelefon, eller aldri skulle begynne med de pokkers smileyene, eller da jeg (for to uker siden) ikke så poenget med Facebook, så har jeg gitt etter. Jeg har fått meg en blogg.

Men jeg kan rettferdiggjøre dette sviket mot mine egne prinsipper. Jeg har lyst. Lyst til å eksperimentere, se hva jeg kan få til, og ikke minst, prøve å skrive, noe jeg gjør alt for lite. Og som jeg leste på en eller annen blogg, jeg har "spare cycles". Jeg har tid, energi og lyst, så hvorfor ikke?

I tillegg til at jeg liker å fremstå som en mann med mange harde prinsipper, liker jeg også å fremstå som en fyr med mye kunnskap og meninger om ALT. Så får vi se hva det blir til. Jeg kommer til å skrive om hva som helst, det jeg føler for, mener noe om, og ting jeg leser på nettet. Regn med en del blogspam. Og til mamma: det meste jeg skriver kommer du sikkert til å drite i. Det er helt greit. Men fra tid til annen kommer det noe som interesserer deg, så husk å sjekke hver dag etter jobb!

Mest sannsynlig ender dette som det gjorde med hjemmesiden min på videregående: Tom lo av den og synes den var teit, og jeg mistet interessen etter en stund.