Valg09 er overstått og i det store og det hele gikk det omtrent slik jeg hadde håpet.
Der kom jeg med det nærmeste jeg har vært et offentlig politisk standpunkt. Siden jeg jobber i media, prøver jeg å ikke være bastant politisk i offentlige sammenhenger, siden det kanskje, muligens kan innhente meg senere (jada, jeg vet jeg bare er en liten kameramann på et lokalkontor, jeg har ikke SÅ høye tanker om meg selv). Men samtidig er jeg krystallklar på at journalister og andre som jobber med det offentlige ordskiftet skal ha lov til å ha politiske (og også religiøse) meninger. Vi har alle meninger, og det er håpløst å tro at men kan slå av en del av en selv. Den 110% objektive journalist er en utopi. Kanskje er det til og med mer rederlig å flagge sine synspunkter.
Men det betyr på ingen måte at media har en skjult agenda. Jeg blir så vanvittig, VANVITTIG irritert når det snakkes om venstrevridde medier som er ute etter å ta den eller den, og som bare vil pushe sine egne meninger på det stakkars forsvarsløse folket. Det er det samme som å si at flere tusen mennesker i Norge er enten fullstendig uprofesjonelle eller tankeløse roboter.
Ja, undersøkelser blant norske journalister viser at det stort sette stemmer/sympatiserer mot venstresiden (selv om det er jevnere fordelt blant de som jobber direkte med rikspolitikken). Men hva vi mener privat er noe helt annet enn hva vi gjør på jobb. En god sak er en god sak. Vår jobb er å formidle, presentere og ikke minst, sortere blant alle de som vil ha medieoppmerksomhet. Og når vi utfører denne jobben, forholder vi oss til nyhetskriterier, Vær varsom-plakaten, sunn fornuft og, hvis man er i en kommersiell mediebedrift, hva som selger. Hvis jeg gjør en politisk sak hvor jeg har en sterk mening, er det ikke slik at jeg unnlater å dra inn andre motstridende meninger. Eller at jeg prøver å fremstille en part som dum, eller legger stygge bilder på det som jeg er uenig med. For det er ikke jobben min. Jeg skal i noen tilfeller avdekke kritiske forhold i samfunnet, andre ganger presentere politiske stridstema, og noen ganger lage portretter av menn som samler på reklamepenner. Jeg har regler å forholde meg til, både bedriftens, samfunnets og mine egne.
For å prøve å gå bak statistikken litt: Det politiske venstre kjennetegnes (blant annet) av kritikk av det bestående og skepsis til makthavere. Derfor er det naturlig at mennesker på venstresiden søker mot jobber som journalistikk, som, i utgangspunktet, er maktkritisk. Jeg er helt enig i at det ideelt sett burde vært en jevnere fordeling, men det er ikke fordi jeg synes samfunnet må beskyttes mot venstrevridd propaganda. Det er fordi variasjon er en bra ting i seg selv, og at det kan gi interessante og nye vinklinger, ikke sannheter. Dessuten, hvis Frp er så forbanna opptatt av at ingen av deres velgere jobber i media, hva foreslår de at man skal gjøre med det? Kvotere inn de blå studentene?
Det finnes altså de som mener vi vrir politiske saker. Så har man de andre. Gjerne de konspiratoriske. Som mener vi har fått beskjed om å ligge unna, fornekte og fortie. Dette er gjerne 9/11-fjols eller folk som tror alle maktmennesker er firfirsler fra verdensrommet, men jeg er redd dette lekker inn hos mer oppegående kritikere også. Og det er jo sant at vi får beskjed om hva vi skal dekke. Det kalles redaktøransvar. Redaktører og vaktsjefer er nettopp det, sjefer, og de har et siste ord. Men det er alltid i en dialog med journalistene. Og det følger, som jeg skrev ovenfor, nyhetskriterier og andre verktøy vi alle er enige om å bruke. Hvis en eier eller redaktør hadde sagt at det eller det emnet har vi ikke lov å skrive om hadde det blitt opprør, ja føkkings mayhem i samtlige oppegående redaksjoner. Hvis redaktøren for avisen Strilen sier nei til en reportasje om at prinsesse Diana ble drept fordi hun visste at kongefamilien var reptiler fra Venus, så er det ikke fordi hun har fått beskjed fra høyeste hold om at det er en ikke-sak, det er fordi 1) det er pisspreik og 2) det har ingenting i en lokalavis å gjøre.
Jeg vet ikke helt hva som irriterer meg mest, beskyldninger om å være sleipe, meningsvridende partiidioter eller beskyldninger om å være passive ordremottagende roboter.
