2007-10-03
Gamle medier i nye kanaler
Naomi Klein har kommet med en ny bok. Hennes No Logo var en kjempesuksess og ble et minimanifest for venstresidens antikapitalisme. Den nye heter Shock Therapy og handler om hvordan store kriser og katastrofer (9/11, Irak, Kathrina, tsunamien) brukes for å innføre politiske prosesser og systemer som turbokapitalisme, utstrakt privatisering og overvåkning. Jeg har ikke lest boken, og har sett at den har fått en del kritikk for å kutte en del svinger, og det stemmer sikkert. Men akkurat som Michael Moores filmer er subjektive og tenderer mot propaganda, men likevel fantastisk bra (Sicko kommer på kino på fredag!), så er nok Kleins bok verdt å lese.
Men det jeg egentlig vil er å vise noe så sært som en trailer for boken. Regissøren av blant annet Og morra di også, Alfonso Cuaron, laget en liten film for å vise premisset for boken. Se på det som en teaser.
Det er kult å se at nye kanaler brukes for å promotere gamle kanaler og motsatt. I den sammenheng har jeg også lyst til å vise BoingBoings nyeste tilskudd: BoingBoing-TV. Det er en videoblogg hvor skribentene presenterer de samme greiene som alltid, men i et annet medium. Noen av temaene de tar opp er faktisk bedre å se enn å lese, så jeg regner med at jeg blir en trofast seer. Ikke alle skribentene er like kameravant ennå, men det kan man leve med.
Men det jeg egentlig vil er å vise noe så sært som en trailer for boken. Regissøren av blant annet Og morra di også, Alfonso Cuaron, laget en liten film for å vise premisset for boken. Se på det som en teaser.
Det er kult å se at nye kanaler brukes for å promotere gamle kanaler og motsatt. I den sammenheng har jeg også lyst til å vise BoingBoings nyeste tilskudd: BoingBoing-TV. Det er en videoblogg hvor skribentene presenterer de samme greiene som alltid, men i et annet medium. Noen av temaene de tar opp er faktisk bedre å se enn å lese, så jeg regner med at jeg blir en trofast seer. Ikke alle skribentene er like kameravant ennå, men det kan man leve med.
Digital film, dataspill og virkeligheten
Jeg så Ratatoille, den nyeste Pixarfilmen på mandag (Trudes bursdagsfeiring: pølsespagetti og tegnefilm!), og av en eller annen grunn er jeg alltid skeptisk til nye tegnefilmer, noe som er utrolig rart, siden jeg elsker både Monsters inc, Istid og mest av alle; The Incredibles. Muligens skyldes det de sype emosjonelle arrene drittfilmen A Shark Tale ga meg...
Nuvel. Uansett så er Ratatoille en fantastisk morsom og søt film, med søt lytehumor, slapstick og parodier. Og som vanlig er filmen nesten mer underholdende for voksne enn de små, som vel strengt tatt er målgruppen. Men det som imponerer meg mer for hver eneste film jeg ser, er hvor vanvittig virkelighetstro animasjonen er. Ratatoille er satt til Paris, og Paris ser mer ekte ut enn det er i virkeligheten. Heldigvis holder Pixar på tegnefilmstilen på karakterene, men de ser likevel "ekte" ut.
En annen interessant detalj med Pixars filmer er at de følger de filmatiske prinsippene til ikke-animasjon. Fokusdybde, klippemåter og utsnitt er lagt opp akkurat som om det skulle skytes på film (riktignok kan de tillate seg noen spesielle kamerplasseringer). Jeg tror dette er med på å forklare hvorfor filmene virker så virkelige, de har ikke den klassiske (eller dårlige) tegnefilmens todimensjonale scenevirkelighet, men drar deg inn i handlingen gjennom kjøringer og smart bruk av 3D.
Denne stadig økende realismen er et resultat av den rasende utviklingen av datmaskiner og programvare, og den har en parallell i dataspillene. Dataspill for de nye spillplattformene Xbox og Playstation 3 ser veldig, veldig virkelige ut, mye mer enn hva jeg kunne forstilt meg for fem-seks år siden. Og de spillene som satser på historiefortelling (altså ikke sportsspill og lignende) ser mer og mer ut som film, og de lages også som film. Jeg anmeldte nylig Heavenly Sword for NRK (anmeldelsen ligger her), og filmen bruker rene filmatiske sekvenser til å fortelle historien (som er ganske teit, men Nils Ole Oftebro dubber skurken!). Disse sekvensene ble laget ved såkalt motion capture, hvor skuespillere spiller scenene, og datamaskiner registrerer bevegelsene og beregner animasjonene. De animerte sekvensene blir ekstremt virkelighetsnær når man kombinerer skuespillernes bevegelser med god teknisk animasjon.
Under her ligger en making-of fra et nytt spill som kommer til Playstation 3, Uncharted: Drake's Fortune. For det første så ser dette spillet utrolig "ekte" ut, noe som hovedsaklig skyldes ren teknologi. Men legg merke til hvordan hele prosessen fra manus og dialog, til skuespill og musikk er laget på samme måte som ved en film, og med det mål for øye å ligne på film. Filmplaneten påstod i forrige uke at filmen blir mer som dataspillene, og at det er der innovasjonen ligger. Jeg er helt uenig, det er motsatt.
Nuvel. Uansett så er Ratatoille en fantastisk morsom og søt film, med søt lytehumor, slapstick og parodier. Og som vanlig er filmen nesten mer underholdende for voksne enn de små, som vel strengt tatt er målgruppen. Men det som imponerer meg mer for hver eneste film jeg ser, er hvor vanvittig virkelighetstro animasjonen er. Ratatoille er satt til Paris, og Paris ser mer ekte ut enn det er i virkeligheten. Heldigvis holder Pixar på tegnefilmstilen på karakterene, men de ser likevel "ekte" ut.
En annen interessant detalj med Pixars filmer er at de følger de filmatiske prinsippene til ikke-animasjon. Fokusdybde, klippemåter og utsnitt er lagt opp akkurat som om det skulle skytes på film (riktignok kan de tillate seg noen spesielle kamerplasseringer). Jeg tror dette er med på å forklare hvorfor filmene virker så virkelige, de har ikke den klassiske (eller dårlige) tegnefilmens todimensjonale scenevirkelighet, men drar deg inn i handlingen gjennom kjøringer og smart bruk av 3D.
Denne stadig økende realismen er et resultat av den rasende utviklingen av datmaskiner og programvare, og den har en parallell i dataspillene. Dataspill for de nye spillplattformene Xbox og Playstation 3 ser veldig, veldig virkelige ut, mye mer enn hva jeg kunne forstilt meg for fem-seks år siden. Og de spillene som satser på historiefortelling (altså ikke sportsspill og lignende) ser mer og mer ut som film, og de lages også som film. Jeg anmeldte nylig Heavenly Sword for NRK (anmeldelsen ligger her), og filmen bruker rene filmatiske sekvenser til å fortelle historien (som er ganske teit, men Nils Ole Oftebro dubber skurken!). Disse sekvensene ble laget ved såkalt motion capture, hvor skuespillere spiller scenene, og datamaskiner registrerer bevegelsene og beregner animasjonene. De animerte sekvensene blir ekstremt virkelighetsnær når man kombinerer skuespillernes bevegelser med god teknisk animasjon.
Under her ligger en making-of fra et nytt spill som kommer til Playstation 3, Uncharted: Drake's Fortune. For det første så ser dette spillet utrolig "ekte" ut, noe som hovedsaklig skyldes ren teknologi. Men legg merke til hvordan hele prosessen fra manus og dialog, til skuespill og musikk er laget på samme måte som ved en film, og med det mål for øye å ligne på film. Filmplaneten påstod i forrige uke at filmen blir mer som dataspillene, og at det er der innovasjonen ligger. Jeg er helt uenig, det er motsatt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)