Jeg hater egentlig bloggposter som begynner med hvor lenge det er siden sist det ble skrevet noe på intawebset. Men det er lenge siden. Bloggen skal liksom handle om ting som er irriterende, men siden ting går stort sett strålende for tiden, preller irritasjonen litt av. Men som sagt, å åpne en post med hvor lenge det er siden sist: skikkelig irriterende.
Men til saken: en av de store bonusene med å flytte tilbake til Bergen er Brann Stadion. På fotballidiotskalaen er jeg en 6 av 10, altså interessert nok til å gå på Staddaren, men kun hvis været er ok og det ligger en Brannseier i luften. Det gjorde det i kveld, men det viste seg jo å være en illusjon (Brann sløste vekk 153 sjanser og det endte 1-1).
Men medaljens bakside er stygg: der er de andre Brannsupporterne. Og nei, jeg mener ikke Store Stå, casuals, fjortiser eller Erik Hanøy. Det verste med å gå på stadion er menn mellom 50 og 60. Jeg hadde gleden av å sitte ved siden av Herman Frieles deprimerte, pessimistiske tremenning. Som livekommenterte hele jævla kampen. Og så har man "Leppen fra Loddefjord" og hans like, som tror å støtte laget sitt betyr å skjelle ut og mobbe egne spillere. Uansett resultat, tidligere prestasjoner i kampen, så "e du ett fårbanna reevhål" fordi du ble taklet. Og det ligger et lite element av dette i hele stemningen på Stadion. Når det går i mot Brann er veien kort til buing, latter og "neikafaen, eg går hem og slæppar bilkøen". Brann Stadion blir framstilt som den mest magiske arenaen i hele Norge, og det er den, så lenge Brann spiller OK. Men når Brannspillerne rotet vekk sjanse nummer ørti i kveld, kan jeg aldri tenke meg at 17.000. bergensere som skriker NEI!!! er noe løft. Og det trenger ikke være direkte feil som gjøres. Når en spektakulært sliten Jan Gunnar Solli ikke klarer å drible av tre motstandere på åkeren av en gressmatte, brøler dyret.
Den tolvte mann spiller av og til for det andre laget.
