Five Taxis. Five Cities. One Night.

I går kveld slo jeg tilfeldigvis på NRK, og der dukket Jim Jarmusch's "Night on Earth". En fantastisk, upretensiøs perle, som rolig lunter av gårde. Fem drosjeturer i fem storbyer. 129 minutter med preik, pittelitt bilkjøring og en død biskop. Hvordan Jarmusch kunne skrive så mye bra dialog på kun åtte dager er mer enn jeg kan fatte. Dialog uten de store malestrøkene, dogmene eller vel... handling. Likevel sitter man fjetret. I tillegg får du den mest fantastiske åttitallsbanningen du kan tenke deg: "Ey, Yo-Yo! .... FFFOOOEEKKKK YOOOOO!"



Jeg kan egentlig ikke forklare hvor bra denne filmen er, eller hvorfor. Bare se den. Med intensjon om å høres gammel ut: de lager dem ikke slik lenger...

Men dette gjensynet med en klassiker demonstrerte også hvorfor TV slik det er nå er historie. Jeg ville ha mer informasjon. Med én gang. Jeg vil lese om filmen på IMDB, og lære at manus ble skrevet på åtte dager (tror du jeg kan slikt?), jeg vil sjekke om Tom Waits' eminente musikk finnes tilgjengelig, og jeg vil vite det nå.

Kanskje vil IP-TV, digitalt bakkenett eller HTPC fikse dette etter hvert, men per dags dato må jeg bytte kanal for å finne ut hva jeg ser på NRK3. Og det duger ikke.