Lucas er symbolsk for alt som er galt med verden

Dette begynner å bli litt gammelt, men det irriterer meg likevel.

Jeg så nemlig deler av Star Wars: Attack of the Clones igjen for noen uker siden. Den sugde hardt som vanlig, og selv om det er veldig, veldig mye i veien med den (og George Lucas, men det er en helt annen bok), var det noe som fortsatt irriterte meg timer senere: Den ultimate sistekampen mellom Qui-Gon, Obi-Wan Kanobi og knudrehodesithlorden.

Denne triellen pågår i det som virker som en uendelighet, men kulminerer med at knottefjes og Qui-Gon er i et lite rom dominert av et enormt hull/tunnel i bakken og utkjemper en durabelig kamp. Obi-Wan står innesperret bak et kraftfelt og kan bare se på med dårlig spilt bekymring (hvorfor i helvete er det en serie med tidsstyrte kraftfelt inn til et rom som kun inneholder et enormt hull? Og hva gjør et enormt, endeløst høl i bakken inni et palass?).

Det går selvsagt slik det må gå, klumpehode dreper Qui-Gon med et frekt lyssverd-støt rett i kassen, slik at han kan bli et blått elektrohologramgjenferd i de senere filmene. Obi-Wan er jo en tøffing, så i det kraftfeltet åpner seg, stormer han ut med et gruturalt snøft. Høy på moralsk kvasifilosofisk sort-hvitt-tenkning inspirert av østlig mystisisme angriper han utvekst-Terje med stor intensitet,

Da skjer det. Obi-Wan presser rødtopp opp mot veggen. Han er i ferd med å vinne! Men da bruker byllehåvve plutselig Kraften, og slenger Obi-Wan gjennom hele rommet og ned i den enorme, uendelige, stømlinjeformede hullet. Hvorfor i svarte har han ikke gjort det før!?! (Faktisk bruker hornhode (for en jævlig dårlig analogi til djevelen, forresten. ALT i denne filmen er billig) kraften til å flytte noe tidligere i scenen: han flytter unna litt skrot, som ikke en gang er i veien for ham! Dette er subtile greier, folkens!) Hvis han har den typen krefter, kunne han vunnet for lenge siden. Lett!

Uansett, Obi-Wan har ved et mirakel klart å gripe fatt i en lampe/elektrode/sensor/klump som er helt umotivert plassert en meter ned i hullet. Så, her har knottemann full kontroll. Et nytt kraft-dytt og Obi-Wan er dømt til en evig nedtur. Eller han kan legge seg på magen og kutte hendene av en forsvarsløs, liten jedi. Men hva velger han å gjøre i denne episke kampen på liv og død? Han skraper lyssverdet sitt på hullkanten, slik at det regner litt gnister ned på Obi-Wan...

Dette gjør jo selvsagt Obi-Wan vilt desperat. Han bøyer derfor synet sitt, slik at han kan se en meter opp og ut av hullet og en meter bortover. Der ligger Qui-Gons lyssverd. For å være sikker på at skjelettmutanten ikke skal skjønne at han har noe fore, kaster han vanvittig åpenbare blikk på lyssverdet med jevne mellomrom. Så gjør han sitt helt utrolig, ufattelig, sinnsykt uforutsigbare trekk. Han superhopper (eller flyr, hvis du vil) opp av hullet, over knortefredrik, trekker til seg Qui-Gons lyssverd mens han er i luften, og lander med telemarksnedslag bak knudreskalle. Knottekongen gjør da det eneste fornuftige i en slik presserende situasjon. Han senker umiddelbart IQ-en sin med 100 poeng, tar på seg oi-jeg-må-plutselig-drite-ansiktsuttrykket, følger måpende med på Obi-Wans luftige eskapader, snur seg like kattemykt som en dunk med vann og stiller seg lagelig til for hugg. Obi-Wan følger jediprotokollens paragraf 16 til punkt og prikke, og gir ham en silkemyk sving med lyssverdet og sender ham todelt ned i det hendig plasserte hullet.

Så hva skjedde her egentlig? Vant den gode siden fordi den er god? Eller bedre? Eller smartere? Ikke faen. Det gode vant fordi det er slik det må være i en Lucas-film, og ingen gadd gjøre drittarbeidet med å komme på en god nok grunn. Så lenge scenen varer i minimum 15 minutter og noen faller ned i ett bunnløst høl, gir de flotte menneskene bak Star Wars blaffen.

Men det har ikke alltid vært slik. Se på Star Wars: A new Hope, altså den tredje filmen i produksjonsrekkefølgen, altså den siste filmen i kronologisk sammenheng. Darth Wader og hans erkefiende og sønn, Luke Skywalker (for en pretensiøs Messias-analogi!) har sitt final showdown. Keiseren, universets ondeste mann, ser på, og prøver vekselvis å kjøpe Luke, selge Darth eller drepe den som står nærmest. Parallelt med lyssverdkampen utveksles det fornærmelser, lokking om far-og-sønn-herske-sammen-over-universet, ømme historier om oppvekst og baksnakking av gamlingen (der kaizer (dårlig Hitler-parallell, noen?)). Det er en moralsk kamp, makt eller rettferdighet, renhet mot korrumpert allmakt. Til slutt griper keiseren inn med sine ultrasuperduperkrefter, og slenger en sjanseløs Luke av gårde med elektriske stråler (faktisk). Når Luke nekter å bli den nye Darth Vader, begynner keiseren å drepe Luke, sakte, sakte, men sikkert. Luke bønnfaller da sin far om å redde ham, du liker meg, pappa, pretty please, pappa, pappa!

Kjærligheten mellom far og sønn, Lukes lidelser, ett eller annet, påvirker faktisk den gamle bardun Vader, og i sin første sympatiske handling som far, tar han et godt, gammelt en-i-nakken-og-en-i-ræven-tak på Keiseren, og /dere kommer aldri til å gjette det. Seriøst, det kommer som en sinnsyk overraskelse....) NED I ET ENDELØST HULL SOM AV EN ELLER ANNEN GRUNN ER MIDT PÅ GULVET. (Har de ikke en HMS-ansvarlig på Dødsstjernen?).

Poenget mitt er at George Lucas er en elendig manusforfatter og generell humbugmaker som er mer opptatt av å selge leker enn å lage filmer som er logisk og emosjonelt sammenhengende. I de første filmene var det antydninger til motivasjon, dybde i karakterene og en slags utvikling. Det dreit han i når han lagde de siste filmene. Og så er han urovekkende opphengt i endeløse hull som ser ut som analåpninger.